Når det gjelder mannslua, er ikke kildene så klare. Årsaken kan være at mennene slutta å bruke den opprinnelige lua på et tidligere stadium enn kvinnene, en klar tendens vi ser også i indre Finnmark idag. Der bruker mennene stort sett ikke lue til kofta, mens kvinnene bruker lua sjøl om de ellers ikke har samiske klær på seg.
Thomassen skriver: "Mændenes Hovedplag varierer: Om vinteren Skindhue, viergegahpir, enten kjøbt eller selvvirket, om Sommeren en rund hæklet Hue - gođagahpir (i ældre Dage en rød Tophue, der kjøbtes i Handelen, ruksesgahpir), i Regnveir Sydvest med samme Navn."
Et annet sted skriver han: "Mændene i Lyngen brugte sædvanlig om Sommeren hjemmestrikkede Huer, også tildels Sydvest, særlig i Regnveir. Om Vinteren brugtes almindelig Skindhue, tildels de i Handelen sædvanlige Skindhuer, tildels hjemmearbeidede af Hundeskind."
Tegninga av en sjøsame i sommerdrakt av Brooke gir et godt inntrykk av mannslua. Ifølge Bjørklund er det en sjøsame avbilda på Andsnes eller Loppa i 1820.
Lilienskiold skriver (Bd. 2, s. 135): "... videre en liden klædis hue aff røt, grønt eller blaat Klæde, hvilche farffver de helst elsker, eller oc med it ombundet klæde eller linnet offver hoffvedet naar vinter-Reisen udj snee oc fog forrættis; hvilchet hoffvedplag Fieldhætter benæffnis."
P. A. Siljeström skriver fra Talvik i Alta av hodebonaden var "en rund møsse, uten brett, lignende en kalott, sammensatt av omvekslende gule og røde, eller til og med av svarte og grønne stykker, men noen, som synes å være sprättar, brukte hatter."
Fredrik Rode skriver om samene ved Alta at de brukte en liten hue eller kalott, som var sydd sammen av 4 biter, vanligvis av blått klede, slik at den nesten falt til hodet, og likevel stor nok til å kunne at den kunne trekkes ned over ørene. Den hadde brem av rødt og gult klede, og i toppen var en rød og gul dusk.
Det finnes tilsvarende luer på bildene fra Gaimardekspedisjonen og oppbevart ved Norsk Folkemuseum (se bilde). Denne luetypen er egentlig den samme som brukes i Karesuando, Jukkasjärvi og Sør-Troms, bare at den der har en stor garndusk på toppen og ofte skygge av lær. Lua kalles for cuipi. Susanna Jannok Porsbo skriver at den eldre luetypen i dette området er lik den som finnes på Norsk Folkemuseum, og at den kalles birasgahpir.
De to sjøsamene på fotograf Knudens bilde har begge lue av klede el. lign. med dusk. Hos den ene er den kanta med skinn, viergi. Luene er sydd etter samme prinsipp som mannsluene på Folkemuseet, men de er spissere og høyere, lik en topplue, og dermed mer lik lua som Thomassen beskriver. De stemmer veldig godt med Knud Leems tegninger og beskrivelser fra 1767 (se skisse).
Men Thomassen skriver også om strikkaluer, gođagahpir. På en akvarell fra 1868 av H. J. Fr. Berg, ser vi to samer fra Ibestad med «toppluer» som kan være strikka og som ligner mye på Thomassens beskrivelse. Bildet finnes i Berit Marit Hætta sin artikkel. Også Qvigstad forteller fra Tysfjord om toppluer strikka av grått ullgarn. Velstående samer brukte å sende dem til Bergen for å få dem farga røde.
Ifølge Knud Leem skal fattige lapper i Finnmarken i eldre tider ha sydd mannsluer av beredt lakseskinn, og også laga luer av lomskinn.