15 Riebangolli og silbarahka

På samme Måde udstafferedes et Klædesplag, der kun brugtes omkring Halsen af Kvinderne, og hvis Kanter rak et lidet Stykke nedover Brystet, Skuldrene og Ryggen, dog ikke sålangt ned, at man behøvede Armhuller. Den brugtes kun til Stads og var forarbeidet af mørkeblåt Klæde med stærk For indvendig. Kråkesølvet var da ordnet på samme Måde, som ovenfor beskrevet, men her i dette stukket kun mellem selve Tøiet og Foret. Den festedes fortil med små kuglerunde Sølvdolper, der tjente til Knapper. Den var kantet som oftest med forsølvede Kantebånd og langs Kanten, samt omkring Halsestykket var der også fæstet ovenfor nævnte Sølvdolper. Dens Navn var silbarahka. Kun ved et Par Tilfælder så jeg Mændenes Dorker udstafferet med Kråkesølv, dog kun Halsestykket."

(På bildet ser vi en rekonstruert silbarahka, sydd av Kjellaug Isaksen.)

Silbarahka er er fremdeles i bruk i sørsamisk og lulesamisk område, det finnes bare noen få fra nordsamisk område. Phebe Fjellström mener at grunnen til dette ikke er at silbarahka har vært mindre brukt i dette området, men at den har gått ut av bruk tidligere. Nesten alle sølvkragene som vi kjenner til, er dekorert med tinntråd, ingen med kråkesølv, og de har mange sølvhekter og maljer under hverandre på forsiden. Fra Karesuando finnes det en silbarahka på Nordiska Museet i Stockholm (NM 107. 130), og den er veldig lik de andre kragene, med tinntrådbroderier langs med kragen. Alle silbarahka har hengeknapper på fremre del av kragen, og det kan være det samme som Thomassen beskriver som kulerunde sølvdolper.

Vi finner også silbarahka nevnt i skifter fra 1700-tallet i Lyngen. I et skifte fra 1774 etter Ellen Svendsdatter i Trollvik blir det nevnt en "Finnekrave med 2 Par forgylte Sølvknapper, 1 Par forgylte Kroger og 5 par forgylte Mallier". I et anna skifte fra Kåfjord 10 år etter, blir det nevnt en krage med med 4 knapper og 6 maljer.

Kvinnekofta har ikke krage som mannskofta, og silbarahka er i praksis en løs krage dekorert for festlige anledninger. Dette leder tanken til skikken blant nordsamiske innlandssamer med å pynte bruden med sølvsøljer nedover brystet til bryllup. Silbarahka er en annen måte å pynte bruden på.

Lilienskiold skriver (Bd. 2, s. 136) "... som offven om halsen samt fremmen need ad brystet med it andet slags klæde beleggis. (...) oc med en foranderlig farfvis Klædelap bag ad halsen udstafferit. (...) For udi brøstet pryder de sig med noget u-ægte glimrendis tøy, forgylte brystspange oc Knapper..."

Denne beskrivelsen minner om silbarahka. Også Johannes Schefferus beskriver sølvkrage i sin bok "Lapponica" fra 1674.

I Gjessings bok om samedraktens opprinnelse forteller Efraim Pedersen, Storfjord, at mannfolkene i gamle dager hadde kråkesølv til pynt om koftekragen og nedover langs bryståpninga. Gjessing skriver videre at koftekrager med kråkesølv later til å ha vært ganske vanlige. De er dokumentert fra Grovfjord, fra selve Lyngen og Storfjord, fra Rafsbotn i Alta og fra Kautokeino. Skikken må ha gått av bruk før 1890, og ser stort sett ut til å være et gammelt "sjøfinndrag". Henrik Kvandal skriver i 1896 som svar på Qvigstads spørsmål, at kråkesølv var ukjent på klær i Hellefjord i Tysfjord. Lars Gaino fra Guovdageaidnu svarer på samme spørsmål i 1896 at "i gamle dage hadde man kråkesølv om halsåpningen". På bildet fra Seiland kan det se ut som mannen til venstre har riebangolli i kragen.

Kofta og koftekragen fra Øksfjord er dekorert med ullgarnsbroderi og kledebiter. Selv om denne kofta ikke har riebangolli, kan disse kildene tyde på at det kan ha vært vanlig å legge riebangolli under kledebitene hvis man hadde tilgang på det. Tilsvarende har man funnet belter fra Loppa, ett til og med fra Karasjok, med applikerte kledebiter, men ikke alle har riebangolli. Kofta som Fors og Enoksen har rekonstruert for Loppa- og Kvænangen-området, har riebangolli under kledebitene på koftekragen og på brystet under halsåpninga.