Thomassen skriver: "I Lyngen benyttedes vevede njuikojuvvon Komagbånd kun af Mænn, tildels krinede, hearvavuoddagat, tildels ukrinede – njuolggovuoddagat. Vævegrinden der kaldes njikun. Renningstrådene er af Uldgarn, čoalleláiggit, og benyttes om hinanden af røde, blå og tildels også af hvide garn."
"Kriningen – Mønstre – fremkommer desved at enkelte af Renningstrådene efter en bestemt Regning trykkes under Vævningen både op og ned ufremt de Tråde, der ellers ved Vævegrinden sædvanlig kommer op og ned hver Gang. Islættråden, gođaláigi, lages gjennom Åbningen. Ukrinede Bånd væves kun efter den Åbning som Vævegrinden danner. Det skal her bemærkes at Vævegrinden gjør den samme Tjeneste som Håvoller i Vævestolen. Islættråden er hvid.
Renningstrådene lægges så lange at begge Komagbåndene væves under et og både i Begyndelses- og Slutningsender overlades uvævede så lange at der flettes en egen Art Fletning, vuoddabárggeš, rund som Snøre af ca. 3/4 Meters Længde og i begge Ender dannes en Dusk – diehppi. Vævningen overklippes og til begge disse Ender stelles en tvundet Skindsnor, vuođđagarca, af ca. en dm. Længde.
Kvindernes Komagbånd er ikke vævede, men flettede, lohttojuvvon, med en egen Art Flættning, så at Båndet færdigflettet bliver flad, ligesom det vævede Bånd. Først flettes ca. 4 a 5 dm. Længde, såvidt erindres, af kuns blåt Uldgarn, dernæst en lignende Længde enten af rødt eller gult Uldgarn; dernest kommer den runde Flætning bárggeš også af ensfarvet Garn efter Behag; endelig Dusken, der også består kun af ensfarvede Garn.
(...) De forskjellige Mønstre på Kriningene ere også meget ensartede (i forhold til Porsanger, min anm.) og bærer forskjellige Navne såsom: dihkkalgirjjit, njeallječalmmátgirjjit, gávccičalmmátgirjjit, og kanske endnu flere Benævnelser, som jeg dog ikke erindrer. For at kunne krine regelmæssige Mønstre, tiltrænges adskillig Øvelse.»
Anders Larsen forteller at i Kvænangen brukte mannfolkene brede, vevde komagband, mens kvinnene brukte smale og fletta. Enkle komagband (njuolggovuoddagat) uten mønster, brukte mannfolkene når de arbeidet. Skáhpelastavuoddagat (rognløvkomagband) var penere. Slike komagband brukte sjøsamene i Kvænangen og Tysfjorden. Vevde komagband med opplukk, čuoldavuoddagat, brukte sjøsamene om søndagen og når de reiste til kirke. Kvinnenes komagband pleide man å flette slik at den ene halvdelen var fletta av gult garn og den andre halvdelen av brunt eller sort garn. Komagbandet endte i et fletta band med en liten dusk i enden. Barnas komager og komagband var likedan som de voksnes, det var ingen forskjell.
Komagbandene gikk ut av bruk sammen med komagene etter krigen. Mange informanter i Lyngen forteller detaljert om dem. Noen av dem ble intervjua av Anna Grostøl i 1949. Flere kvinner forteller at komagband til kvinner ble flatfletta. Nederst var det rødt 2–3 ganger om foten, videre et like langt gult stykke, og det siste stykket var blått og litt kortere. Det skulle være klare og sterke farger. Lohttat heter den slags fletting. Og det var «tufs» i enden med alle tre fargene i. Både kvinner og barn hadde flatfletta band, men de voksne kvinnene begynte etterhvert med ensfarga blå komagband. Barn hadde røde og gule. Karoline Monsen, Olderdalen (f. 1918), kaller fletta band til små barn for luoddit.
Til menn vevde man band i grind. Disse komagbandene kunne ha hvit bomullsbotn. Bomullstråden var tynn, så en kunne få fint mønster selv om bandene ikke var så brede. Det var penere med bomullstråd i komagbandene enn tykke ullband.
På Tromsø Museum finnes et par komagband, flatfletta av hjemmespunnet rødt, gult og blått ullgarn. Disse er kjøpt av Alette Pedersen, Olderdalen, en gang før 1930. Bandene er 150 cm lange.
Alle disse kildene fra Lyngen er nokså samstemmige, nemlig at mennene brukte vevde komagband, med eller uten opp-plukk (mønster), og at kvinnene i eldre tider brukte flatfletta band i fargene rødt, gult og blått. Thomassen og Larsen nevner bare to farger, men det er funnet trefarga band fra området, så de kan ha vært en variant. I Sør-Troms har det også vært brukt både todelte og tredelte komagband for kvinner.
Disse beskrivelsene stemmer bra overens med Fredrik Rode sin beskrivelse fra Alta-området: «Komagbandene iakttas den forskjell at mennenes er vevde i mønstre eller figurer av tre forskjellige kulører ullgarn. Fruentimmernes derimot er vel også trefargede, men stykkevis ensfarga, således at f. eks. 1/3 er blå, 1/3 rød og 1/3 gul.»
Flatfletta band i tre farger beskrives også av Susanna Jannok Porsbo fra Karesuando og Jukkasjärvi, hvor de ble brukt fram til 1900-tallet. De brukes idag i Gällivare, hvor de kalles tjavága. Ifølge Porsbo er tjavvit måten å feste sammen de ulike delene som er i hver sin farge. Andre navn i samme område er låduga og lohttonvuoddagat. Gjessing beskriver at disse bandene tidligere ble brukt over hele det samiske området.
De sist brukte bandene i Lyngen var vevde også for kvinner og ble brukt fram til 1950-årene. Det var njuolggovuoddagat, altså vevd uten opp-plukk. Petra Nilsen, Skardalen (f. 1907), forteller i 1949 om veving av komagband. Til mannskomagband pleide en å ha 20–22 tråder, men bare 18–20 tråder til kvinneband. Og enda mindre til barn, alt etter hvor store barna var. Hun forteller videre at til kvinnekomagband var det vanlig med mønsteret stáidnárbánit, ei rad rødt på svart botn nedetter bandet. Mønsteret i andre band heter ceahkkumat.
Ordet ceahkkumat brukes i andre samiske områder om tverrstriper i veven, f. eks. på vevde belter. Jeg tolker dette ordet til å henspille på band med striper på tvers. Det virker imidlertid å være samstemmighet blant informanter som er intervjua i de seinere årene, om at det var kvinnene som brukte komagband med tverrstriper, og at mannfolkene brukte komagband med langsgående mønster, stáidnárbánit. Her kan Anna Grostøl ha vært litt unøyaktig i sine notater.