Tilskjæring av klær og komager ble gjort av den som kunne det, ofte av noen utenfor huset. Også en del av den vanskeligste sømmen kunne foretas av andre. F. eks. var det en kunst å sy komager slik at de ble vanntette. Peder A. Mikalsen skriver (1896-98) at
"Klæder til husets folk syes af husmoderen eller ogsaa af døtrene naar de sidste er øvet i dette; dog har man nu i det senere, især ungdommen, lagt af meget med hjemmesyning, men sender tøiet til skrædderne for at faa ægte norsk model, hvilket ungdommene higer efter."
Vadmel vevde folk selv med firskaft, da man hadde tilgang på ull og spant garnet selv. Fargen var som oftest den naturlige grå, men det var også mulig å farge vadmelen.
Vadmelen skulle stampes. Thomassen forteller at man la store vadmelsstykker i en tønne uten bunn. To personer, en fra hver side, lå med føttene mot hverandre og stampa vadmelen med føttene. Mikalsen forteller at man hengte en fell på veggen så den danna en vinkel på 20° med veggen. To piker i underklær stampa liggende på tilsvarende måte som ovenfor.
Men som nevnt i avsnittet om undertøy og benklær, vevde man også andre slags ulltøyer hvor man farga garnet før vevinga og slik fikk striper i veven. Også bomullsgarn var mulig å skaffe seg. Til farginga brukte man både planter som man selv fant i naturen, og man kjøpte fargestoffer (f. eks. indigo). Det har vært stor handel i det samiske området siden tidlig middelalder, og klede og utenlandske stoffer var også mulig å skaffe seg, men det var selvfølgelig til finklær. Betalingsmiddelet var skinn, fisk (pomorhandelen) og tørrfisk (til Bergen). Nord-Troms Museum, Gamslettsamlinga, har mange prøver på vevd stoff til undertøy, både fra slutten av forrige århundre og fra begynnelsen av dette.
Lensmann Oxaas forteller at skinnbukser syddes av geitskinn eller reinskinn. Thomassen og Mikalsen forteller hvordan man avhåra og garva skinnet. Man bandt et tau fast i skinnet og la det i havet eller i en bekk, og lot det ligge i noen dager. Deretter la man det i nærheten av ildstedet (om vinteren i fjøset) til skinnet begynte å lukte og røyte, navaldit. En annen måte var å brette skinnet flere ganger med hårsiden ut og la det ligge på et varmt sted eller i en sekk til hårene løsnet. Så rev man hårene av og kokte seljebark og vann. Når barkevannet var melkevarmt, ble skinnet lagt i vannet, hvor det lå i et døgns tid. Dette ble gjort 2 til 4 ganger og for hver gang var barkevannet sterkere. Skinnet ble tørka og skrapt mellom hver gang.
Saueskinn som skulle brukes som pels, ble skrapt med jiehkku på kjøttsiden og innsmurt flere ganger med en smurning av gammel fiskelever, melkesyre og mel, hvoretter det ble vaska og tørka. Under tørkinga måtte det gnis for å bli mykt. (Thomassen).