Hvorfor går vi til de historiske kildene for å finne ut om den sjøsamiske klesdrakta, istedet for å bare designe noe? Jeg tror svaret ligger i at vi vil vite sikkert at drakta bygger på noe som har vært. Vi må ta vare på særpregene som vi finner i kildene, men samtidig må vi ikke mene at kofta vår nødvendigvis må være så mye annerledes enn koftene i naboområdene. Nå for tida tenker vi i kommuner og fylker, og vi skiller også klart mellom fjellsamer og sjøsamer, men dette skillet er vel heller et resultat av fornorskningsprosessen, og behøver ikke å ha så stor relevans til tidligere tider.
Sannsynligvis var det helt andre skiller som var viktige, og vel så viktig var det å markere samhørigheta mellom samene. Ovenfor har jeg gått inn på hva slags klær sjøsamer brukte i andre områder, spesielt fra Kvænangen til Alta, men p. g. a. Lyngens nære forbindelse til Karesuando, kan det være like relevant å trekke sammenligninger den veien. Når jeg likevel ikke har gjort det i så stor grad, er det fordi beltene Thomassen beskriver, virker å være av samme type som bruktes i Kvænangen og andre sjøsamiske distrikt. Også den detaljen at mannskofta bare var dekorert med ulltråder langs med nederste kant, og at han ikke nevner noe om at koftene hedde pynt på ryggen, gjør at det er naturlig å sammenligne med området fra Kvænangen til Alta. Men som vi har sett, så var det mange trekk som var like i hele dette området, fra Vest-Finnmark og via Nord-Troms til Karesuando, f. eks. kvinnenes komagband, lohttonvuoddagat, kvinnenes lue, duorran/gobbagahpir (ikke i området øst for Øksfjord), bruken av brystduk, og geahcanbáddi.
Sjøsamedrakta i Lyngen besto av mange deler. Det er ikke realistisk å tro at folk vil ta i bruk alle plaggene, fra innerst til ytterst, rett og slett fordi det ikke ville være praktisk til tilværelsen vår i dag. Husene våre er for varme, vi er for mye innendørs, og når vi er vant til vestlige, moderne klær, virker det tungvindt å kle seg i samiske klær. Sjøsamedrakta får en anna funksjon enn den hadde. Vi vil ha den som et festplagg eller til bruk for enkelte anledninger, ikke et arbeidsplagg. Jeg regner med at det er selve kofta med belte og brystduk eller silketørkle folk først og fremst vil bruke. I neste omgang blir det komager med band og lue. De unge i områdene med uavbrutt koftetradisjon bruker i liten grad lue, og det må vi vel regne med også kommer til å skje her i vårt område, selv om lua som sagt er det klareste kjennetegnet på geografisk tilhørighet og også har vært en svært viktig del av klesdrakten.
Det er nok ikke realistisk at dorken taes i bruk igjen. For kvinnenes del betyr det at de dermed mister kragen som var dekorert med kråkesølv. Uten dork under må kofta utformes noe annerledes enn før for at den skal være hensiktsmessig på. Dessuten ønsker vi klærne mer tilsittende enn før. En slik modernisering av kofta har funnet sted alle steder hvor kofta har vært i kontinuerlig bruk fram til idag. Koftas utvikling i disse områdene har også vært influert av tilgang på nye materialer, bedre råd, symaskinens inntog og mulighet til å kjøpe klede, maskinlaga band o. l. og også av at kofta har gått over fra å være et ytterplagg over andre klær (dork og annen kofte) og et hverdagsplagg, til å bli et plagg til innendørs bruk og til penbruk.
De personlige variasjonene i dekoreringa av kofta i de områdene hvor kofta har vært i kontinuerlig bruk, har stort sett blitt mindre etterhvert. Ikke minst kan dette skyldes at kofta blir mer og mer sydd av spesialiserte koftesyersker, og nye koftesyersker lærer seg kunsten på kurs. Et unntak er Guovdageaidnu hvor det ennå stort sett syes kofter i hver familie, og koftene dekoreres også veldig individuelt. Der finnes det også flere utgaver av kofta, for hverdagsbruk, sommerbruk, stasbruk. Likevel får de et felles preg, som gjøre at man alltid kjenner igjen Guovdageaidnukofta.
I gamle Lyngen ble koftetradisjonen avbrutt før århundreskiftet. Hvis man skal ta opp denne tradisjonen igjen, må man også ta stilling til om man skal ta opp tradisjonen der hvor den ble avbrutt, altså prøve å gjenskape klærne slik de var på midten av 1800-tallet, eller gå lenger tilbake og lete fram noe mer "opprinnelig". Da dukker det nye spørsmål opp, ikke minst fordi vi da er nesten uten nøyaktige kilder, og også fordi vi må være klar over at den samiske klesdrakta nødvendigvis ikke blir "mer samisk" bare fordi vi går lenger tilbake i tid. Klærne har forandra seg kontinuerlig. De første skriftlige kildene vi har om samer, fra århundrene etter Kristi fødsel, beskriver at de var kledd i skinn fra topp til tå. Det vi nå forbinder med samiske klær, er et resultat av nye ideer lånt fra andre kulturer og hva som var praktisk og ble ansett som vakkert sett med samiske øyne.
Et anna spørsmål er også hvor historisk riktig man skal være, eller om man skal lage en friere design inspirert av det man liker i kildematerialet. Jeg går selv inn for den "historisk riktige" linja, men også den må tillate variasjoner. Alle detaljer går ikke fram av kildematerialet, og vi må regne med at ikke alle har gjort alt likt tidligere heller.
Uansett hva man blir enig om, hvis man blir enig, vil det nok likevel bli personlige variasjoner i utforming, dekorasjon og farger, noe som det bør være rom for. Hvor store variasjoner man kan "tillate", og likevel si at det er en Lyngen-kofte, se det er en diskusjon man sikkert aldri vil avslutte, og slik er det også i de områdene hvor kofta har vært i kontinuerlig bruk. Drakter som er i bruk, vil alltid kunne utvikles i bruk av stoff, dekor eller i utforminga av detaljer i snittet. De unge vil ofte gjøre noe annerledes enn den eldre generasjonen, og det vil veksle om de ønsker å ta opp nye motetrender eller gå tilbake til eldre kildemateriale. Dette er en del av det å ha en levende koftetradisjon, og ikke bare en autorisert bunad. Forhåpentligvis vil man gjennom dette heftet bli såpass kjent med kildematerialet, at man får en følelse av hvilke variasjoner som vil være naturlige.