I 2006 nedsatte regjeringen et utvalg som skulle utrede effekten av de såkalte strukturtiltakene i fiskeflåten. Utvalget skulle bl.a. vurdere om målene om å sikre fiskeressursene som felles eiendom, å sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet langs hele kysten og sikre en flåte som er moderne, variert og lønnsom, blir oppnådd.
Sametinget gikk i sitt vedtak enstemmig i mot strukturering for flåtegruppen 11-15 meter. Sametinget vil også fjerne kondemneringsordningen for flåten under 15 meter. Sametinget støttet forslaget om å fjerne evigvarende kvoter. Tor Mikalsen kritiserer i sitt innlegg bl.a. fiskeriministerens uttalelser overfor Sametinget.
Innlegg
Det mest omstridte punktet i strukturmeldinga er oppkjøp av ekstra kvoter i flåtegruppen 11-15 meter. NSR og Sametinget er i mot en slik strukturering fordi det vil føre til færre og større båter på kysten. Det vil også forsterke prosessen der rettighetene som tilhører kystfolket samles på færre private hender. Struktureringene fører uvegerlig til negative konsekvenser for hele kystsamiske lokalsamfunn.
Fiskeriminister Helga Pedersen har i flere sammenhenger uttalt at hun ikke skjønner Sametingets protester i den her saken. For å imøtegå Sametinget har ho gitt eksempler på sjøsamiske kommuner der det knapt er noen båter mellom 11 og 15 meter. Eg meiner det er en fordreining av fakta å bare trekke fram noen få kommuner med sjøsamisk befolkning, mens en utelater andre viktige områder.
Det blir også helt feil å fokusere utelukkende på antall båter som finnes i dag. Kritikken mot myndighetene har gått på en langvarig feilslått fiskeripolitikk. Enhetskvoteordningene som stengte torskefisket fra 1990 presset tusenvis av fiskere ut av næringa. Antall fiskere i Norge er redusert med ca. 10.000 fra 1990 til 2006.
Da Helga Pedersen gikk ut i valgkampen 2005 å lovde lys i husan, oppfatta eg det sånn at det nettopp var for å legge om kursen. Da mener eg det er utrolig svakt at hovedbudskapet i regjeringas nye politikk er at de ikke skal gjøre ting særlig mye værre enn i dag.
Regjeringen hevder at strukturering er nødvendig for å øke lønnsomheten og å redusere kapasiteten i fiskeflåten. Et av problemene med regjeringas standpunkt er at de ikke drøfter det faktum at spesielt sjarkene i flåtegruppen under 15 meter er blant de mest lønnsomme i hele næringa. Hvorfor strukturere bort sånne båter?
Regjeringens forslag vil kunne redusere antall båter i flåtegruppen 11-15 meter med ca 300 fartøy. Det her vil anslagsvis føre til 4-500 færre fiskere. Når vi så vet at hver arbeidsplass til sjøs gir tre-fire arbeidsplasser på land, kan vi regne med at det her forslaget resulterer i ca 1.500 færre arbeidsplasser på kysten. Det er temmelig mye. Når vi ser det i sammenheng med den negative utviklingen siden 1990, kan man virkelig lure på hvor samfunnsinteressene i fiskeripolitikken er. Hvorfor skulle det være bedre med lys i et "rederhus" enn i sju "sjarkhus"?
NSR mener at det i strukturordningene til nå vært lagt for stor vekt på antall fartøy for å redusere kapasiteten istedenfor på andre kapasitetsreduserende faktora. Eksempler på andre kapasitetsreduserende faktorarer er områdebegrensninger, redskapsbegrensninger, minstemål og tidsbegrensninger. En slik fokus på hvordan man fisker, istedenfor fokus på hvor mange som fisker, vil dessuten virke uten å redusere sysselsettingen i næringen.
En annen viktig ting som meldinga ikke går inn på er fordelingen mellom hav og kyst. NSR har hele tida sagt at kvoteandeler bør overføres fra havflåten til kystflåten. Blant annet de 20- 30.000 tonn av torskekvoten som hvert år forhandles bort til andreland bør gå til kystflåten. Dette ville gitt mange arbeidsplasser også i kystsamiske områder.